Førstereisgutt til Hell! I år er det er meg.  Det blir nok en flott opplevelse å komme til Blues in Hell som ble kåret som nummer to av Europas "Best Indoor Festival".  En gang må også bli den første, og da jeg fikk vite at "fyrverkeriet fra Mississippi", Eden Brent skal dit, da bare må jeg også! Jeg ble helt betatt av denne jenta da jeg traff henne på Highway 61 Blues Festival i Leland, Mississippi for 5 år siden sammen med Rolf Mathisen og reisefølge. Hun spiller rå piano blues med innslag av boogie og jazz. Hennes mentor var avdøde Boogaloo Ames som hun reiste rundt med og han ga henne tilnavnet "Little Boogaloo". Jeg kaller henne et fyrverkeri, for når hun setter seg på scenen bak tangentene og setter i gang da braker det løs. Hun sprer glede og varme ut over hele salen med sin sjarm og spesielle kraftfulle stemme. De siste årene er hun også blitt hedret med tre Blues Music Awards.
Og mer piano blues blir det på Hell i år. Unge "Mr. Dynamite" Mike Sanchez og 6 mannsband fra England spiller boogie-woogie, rockabilly med høy partyfaktor og har spillt og blitt beundert av mange store som Jeff Beck, Bill Wyman og Led Zeppelin. Blues in Hell generalen har allerede sendt ut nabovarsel når Mr. Dynamite skal på scenen J  Pianolegenden Henry Gray fra Baton Rouge er også på plakaten. Med sine 86 år er han en av de få gjenlevende legendene som har holdt på siden Bluesens oppstart. Han spiller fra dyp sørstats- til Chicagoblues og boogie woogie og har spillt med mange store som Howlin' Wolf, Elmore James, Muddy Waters, Sonny Boy Williamson, Koko Taylor og mange mange fler. Virkelig noe å se fram til.

En annen legende som mange ser fram til å treffe er selvfølgelig Johnny Winter. Med sin særegne stemme og gitarspill er han lett gjenkjennelig og er blitt hedret med flere Grammys. En legende man ikke bør gå glipp av!
Mer rock og blues blir det med britiske The Blues Band som har holdt på siden slutten av 70-tallet. Medlemmene har tidligere spillt med bl.a. Manfred Mann, Memphis Slim, Muddy Waters Henry Gray og Duane Eddy. Her blir det mer svingene britisk blues.
"Gitarens gitarister" Duke Robillard bør man også få med seg. Han startet i Roomful of Blues i 1967 og har vært med i The Fabulous Thunderbirds og med mange artister som Muddy Waters og Bob Dylan. Han behersker alle stiltyper fra blues, swing, jazz og storband og er blitt kåret til årets gitarist av Blues Music Awards 5 år på rad!
Med Paul Rishell & Annie Raines kan vi bl.a. vente oss en intim opplevelse av akustisk blues slik den en gang startet i Mississippi Deltaet for over 100 år siden. De bringer tradisjonene videre og viser at bluesen lever i beste vellgående gjennom flere generasjoner. I 2000 vant de W.C. Handy Award for "Acoustic Blues Album of the Year" og er blitt nomitert enda flere ganger.
Til slutt har vi kraftsalva Sharrie Williams å se fram til. Hun blir sammenlignet med en råsterk gumbo blanding av Koko Taylor, Etta James, Pattie Labelle, Aretha Franklin og Billie Holliday. Det sier ikke lite om "The Princess Of Rockin' Gospel Blues" fra Michigan.
Jeg tror årets Blues in Hell blir litt av en musikalsk og menneskelig opplevelse og lever opp til sitt rykte som Europas festivaltopp.
Med blå hilsen fra Patrick Frontéri.

Nå begynner jeg å kjenne på meg at Notodden Blues Festival 2011 nærmer seg fort. I år igjen har jeg store forventninger til årets festival. For som vanlig er det et fullspekket program med mye variasjon på de forskjellige scenene, som skaper en flott ramme for gode opplevelser. Åpningskonserten i Hovigs Hangar settes i gang av Vidar Busk & His True Believers, som til manges glede er tilbake med sin rockabilly & boogie blues. De etterfølges av Robert Cray Band med varm soulblues. Robert Cray settes på høyde med både B.B. King, Buddy Gue og Eric Clapton og han ble i mai i år tatt inn i The Blues Hall of Fame av The Blues Foundation. Åpningskonserten avsluttes av Dana Fuchs Band, som tok pusten av de fleste tilstede i fjor. Med sitt intense show og kraftige stemme sammenlignes hun ofte med Janis Joplin. Dette blir pang-start! Vidar spiller igjen fredag sammen med Daniel Eriksen på Folk & Blues Stage og Dana avslutter lørdagens konsert i Hovigs Hangar. Før henne i Hovigs Hangar kommer Lil' Ed & The Blues Imperials. De leverer livlige Chicago-blues med høy partyfaktor. Jeg var så heldig å treffe Lil' Ed og bande hans live på Rosa's Lounge i Chicago for 5 år siden og gleder meg til å oppleve dem igjen. Med sitt glade humør og energiske slide-gitar løfter han taket selv på en hangar.
Årets store legende som jeg gleder meg til er David "Honeyboy" Edwards. Når han kommer til Notodden er han nettopp fylt 96 år! Honeyboy har holdt på veldig lenge og er nå den eneste levende som har spillt med selveste Robert Johnson. På den intime Folk & Blues Stage vil han med sin tradisjonsrike delta blues, bringe oss tilbakt til røttene i Mississppi, Bluesen vugge. Så håper jeg på noen skikkelige varme dager, slik at været også gir oss "Mississippi-fealing". En annen, for meg, legende jeg gleder meg stort å høre på igjen er Eric Burdon & The Animals. De slo igjennom når jeg blei født, og som 14 åring kjøpte jeg album som var like gamle som meg og denne musikken traff meg hardt. Jeg bare elsker den kraften det er i Burdon og dyrene hans!
Mer rock og trøkk blir det også på Brygga på fredag. Her kommer først Beth Hart og så Black Country Communion. Sistnevnte en ny gruppe med medlemmer som Glenn Huges, Jason Bonham, Joe Bonamassa og Derek Sherinian og har røtter i Deep Purple, Black Sabbath, Led Zeppelin mm. Bandet er ganske færskt, og har fått mye ros på sine første konserter rundt om i USA. I skrivende stund er de på vei til å starte Europaturnéen og kommer altså til Notodden og brygga fradag 5. august. Mange rockere vil se fram til dette. Selv ser jeg spesielt fram til å høre og se Beth Hart live. Hun har vært på Notodden flere ganger tidligere, uten at jeg har fått anledning til å høre henne L  Men jeg har fått med meg snakken om denne rockedama og det tok ikke lang tid før jeg kjøpte noen av hennes CDer.

Hennes råe stil med nære tekster om livets realiteter er noe som treffer og jeg gleder meg virkelig til å oppleve henne live. Og mange med meg lurer på om Joe Bonamassa også kommer på scenen sammen med Beth Hart!? De to har nylig gjort en CD sammen, så vi kan vel ikke se bort fra det. Kanskje CDen slippes til Notodden?
For oss som har fulgt Trampled Under Foot siden de første gang besøkte Notodden for tre år siden, blir det spennende å oppleve dem i nye omgivelser. For i år skal de også opptre på Folk & Blues Stage, men ikke sammen som TUF. Først spiller Danielle Schnebelen sammen med Rita Engedalen og Margit Bakken i Damer i Blues og seinere kommer brødrene Nick og Kris Schnebelen for å ha sitt eget show. Andre nye prosjekter her er sammenslåingen av Vidar Busk og Daniel Eriksen, som nylig har vært med til New Orleans og Mississippi med True Blue's årlige Blues-tur. Der har de nok fått mer inspirasjon som vil smitte over på konserten på Notoddens egen Mississippi-scene. Andre som entrer Folk & Blues Stage er Tony Joe White og Les Copeland på hver sin dag og disse spiller også på Bellman både fredag og lørdag. Lørdag blir mer 'folk' på denne scenen med 'våre egne' Unni Wilhelmsen, Elly Marvellous og Valkyrien Allstars.
Som tradisjonen tro, skal det "Snakkes Blues" med Art Tipaldi på Europas Blues Senter i bibloteket. Det blir spennende å høre historien til David Honeyboy Edwards og Lil' Ed. Honeyboy som opplevde bluesens oppstart og veien opp til Chicago hvor det hele ender i Lil' Eds verden. Her blir det en skikkelig reise i 'bluesens akse' fra Mississippi til Chicago.
Enda er det mange flere artister på programmet, som Elvin Bishop's Hell Raisin' Revue med bl.a. Kid Andersen. Kid Ramos og Lynnwood Slim sammen med Spelleman-vinner Billy T Band. Og Amund Maarud, som etter å ha deltatt på et bluesseminar for ungdommer i regi av Skigarden Blues Klubb for et par år siden, fant tilbake til sine røtter i Bluesen.
I tillegg har vi andre tradisjoner som Blues Seminar, Union Blues Cup, Dagbladet Quiz og Bluescruise på M/S Telemarken og gospelkonsert i Notodden Kirke.
Ja, lista (og programmet) er lang og her er det mye å se fram til. Er det noen av artistene du ikke har hørt om før og lurer på om dette er noe for deg, så anbefaler jeg at du leter dem opp på Internett. Du finner sikkert klipp og spor som kan sette deg i modus for Notodden Blues Festival 2011. Vi sees!
Med blå hilsen, Patrick Frontéri.

Styret i Notodden Bluesfestival måtte ta en del grep for å komme opp fra underskuddet de opplevde i 2010. Torget var blitt åpnet opp med masse sitteplasser, serveringsboder og billett-/informasjonsbod. Omringet av den store nye "Bluesveggen" og storskjerm med informasjon om artister og festivalen forøvrig, blei Torget en naturlig møteplass og ga rom for 'en pause i bakken'. Det eneste som manglet var standen til Blues Music Club. Den var av en eller annen årsak plassert lengre ned i Storgata.
Ettersom Torget var blitt gjort om, var Hovigs Hangar flyttet oppe på sida, bak "Bluesveggen", som blei en veldig god løsning. Hangaren var delt om i forskjellige seksjoner også. Scenen var i  hovedteltet, matservering mot Torget og et par steder på siden for servering av drikke, samt et eget telt på siden hvor man kunne sette seg ned. Ved drikkeboden nærmest scenen blei det en smule kompakt og trangt. Hadde kanskje vært bedre med en smalere og lengre disk? Uansett var det en flott løsning!
I år hadde også Notodden Bluesfestival gitt plass til mer varierte serveringstilbud. Her kunne vi bl.a. velge mellom thai og sushi, grillmat med og uten "Mississippi" preg, meksikansk, kyllingwraps og sveler. De hadde også innført Cashless betalingssystem. Dvs. at man kjøper et Cashless kort og fyller dette med penger. Så handler man med kortet i stedet for å benytte kontanter eller bankkort hvor man må taste inn kode osv. Det var flere stands man kunne fylle på kortet. Jeg skulle være der alle dagene så dette fungerte bra for meg, men lurer på om de som bare var på dagstur syntes det samme...  dog enkelte boder som ikke var 'offisielle leverandører' tok i mot kæsj og kort.
Men hvordan var det så med det vi kom for? Stemningen og musikken!

Først og fremst vil jeg takke styret at de valgte å gjennomføre festivalen. Med terrorhandlingene i Oslo og på Utøya noen uker før, var det ikke gitt at festivalen skulle holdes. I stedet for å avlyse ble det avholdt ærverdige minnemarkeringer både på torsdagens åpningskonsert og på avslutningskonserten søndag. Og under de øvrige konsertene tok artistene selv til ordet for å minnes og oppfordre til toleranse, tålmodighet og kjærlighet. Fuchs Dana sa det så fint at uansett hvilken religion og hvilket hus du ber i, så var vi her på Notodden alle samlet i "The Chapel of love". Og som Jostein Forsberg avsluttet festivalen med: "Dette har vært Love, Peace & Blues - som på Woodstock". Og det tror jeg de fleste følte.

signerer CDer og DVD og lar seg bli fotografert mens Robert Cray Band entrer scenen. Han leverer stø, varm og beroligende blues som får meg til å sveve av gårde, som f.eks. "Time Makes Two". De færreste merker nok regnet som sitrer ned på teltet. Foruten kanskje de som fortsatt står i kø for en CD og klem fra Dana. Med Vidar Busk og hans True Believers som avslutter kvelden i de små nattestimer blei det en super åpning av årets festival. Fredag og lørdag blei to fulle dager med masse god musikk fra formiddagen til utover natta. Formiddagene åpnet med mye norsk blues, som preget mye av festivalen. Som f.eks. fredag da Tapperiet presenterte blues med mye trøkk ispedd en dose rock med Little Andrew, Lars Håvard Haugen og Spoonful of Blues. Lørdagen var ikke dårligere med Billy T Band, Rock Hospital og Ni Liv. I Hovigs Hangar var mange unge talenter som fikk vist seg fram fra Bluesseminaret og til Union Blues Cup. Fredag og lørdag blei to fulle dager med masse god musikk fra formiddagen til utover natta. Formiddagene åpnet med mye norsk blues, som preget mye av festivalen. Som f.eks. fredag da Tapperiet presenterte blues med mye trøkk ispedd en dose rock med Little Andrew, Lars Håvard Haugen og Spoonful of Blues. Lørdagen var ikke dårligere med Billy T Band, Rock Hospital og Ni Liv. I Hovigs Hangar var mange unge talenter som fikk vist seg fram fra Bluesseminaret og til Union Blues Cup. Her var det utrolig mange flinke ungdommer. Det norske bluesmiljøet har virkelig mye godt i vente J  Har jeg nevnt det før? Union Blues Cup ble forøvrig blei vunnet, vel fortjent, av Voss bandet Yngve & His Boogie Legs.
Til manges glede var Bellman tilbake som intimscene. Med herrene Tony Joe White og Les Copeland på plakaten var det lagt opp til stemningsfulle konserter, noe publikum satte pris på. De to spilte også hver sin dag på Folk & Blues Stage, den andre populære intimscenen på Notodden. Selv om værgudene ikke var med oss på fredagen og det blei en god del regn, stoppet det hverken artister eller publikum - fram med regnponcho og paraplyer. Vel, artistene sitter jo godt under tak på sin "Mississippi front porch" scene.

Lørdagen snudde været igjen og det blei godt og varmt. Det som er så flott med Folk & Blues Stage er det uformelle miljøet som byr på nærhet til artistene. Nærheten oppleves ikke bare når de står på scenen, men gjerne også blandt publikum under sceneskiftene. Publikum møter artistene og artister møter hverandre. Scenen byr på improvisasjoner og overraskelser - til stor glede hos publikum. I år fikk vi bl.a. et herlig møte med 4 flotte "Damer i Blues" da både Dana Fuchs og Danielle Schnelbelen sluttet seg til Rita Engedalen og Margit Bakken. Mer norskt og flere damer blei det også med artister som Unni Wilhelmsen, Valkyrien Allstars og Elly Marvelous. Ellers hadde jeg gledet meg stort til å treffe og høre David "Honeyboy" Edwards. Dessverre valgte han å gå av med pensjon pga. helsen, noen uker før festivalen. Forståelig nok etter over 80 år på veien, men leit. Og nå en stund etter festivalen får vi beskjed at han er gått bort. R.I.P Honeyboy.
Vi fikk nå ingen dårlige erstattere på Mississippi scenen med våre egne Vidar Busk og Danel Eriksen. De har nylig har vært nettopp i Mississippi og hentet inspirasjon som bragte oss alle til blueses vugge.
En annen legende jeg så fram til å få med meg er Eric Burdon. Det var som forventet stort å få høre live mange slagere fra barndommen som "Don't let me be misunderstood" og ikke minst "House of the Rising Sun" for å nevnet noen. Sistnevnte blir dog, etter min mening, blåst opp og overdimensjonert i konsertversjon. Ønsketenkning hadde vært å få en intimversjon på Folk & Blues Stage J
Det blei også som forventet fest og morro med Lil' Ed and The Blues Imperials på lørdagen. Friske morsomme tekster og ikke minst blikk, grimaser og sprell fra Lil' Ed selv som når han synger "Check My Baby's Oil". Selv om det var trangt foran scenen kom han også ned og gikk litt rundt blandt publikum - alltid en suksess.

Hva så med brygga? Jo, her var det to dager med heftige konserter. Fredagen var markedsført som "rockedag" - og publikum blei ikke skuffa her heller med både Beth Hart og Black Country Communion. Lørdagen blei ganske rocka den også, men noe annen stil med først lokale helter i Notodden Road Show, etterfulgt av Warren Haynes og til slutt legendariske Blues Brothers Band. Dette var igjen fart, trøkk og show og vi fikk noen flotte konserter!
Oi, oi, oi - ja jeg blir selv ør av å skrive om alt som foregikk. Det var jo så mye og så mye bra! Etter det jeg hørte var bluescruiset vellykket og godt gjennomført av polske "The Boogie Boys", Hans Bollandsås fikk med seg Vidar Busk som blei en flott og variert fremføring, Kid Andersen fikk en velfortjent bluespris, gospelmusikk i kirken med Åste Sem, gatene var animerte med mye folk og Circus Laboratory og ikke minst interessante intervjuer i Talkin' Blues med Art Tipaldi på biblioteket. Skulle så gjerne ha fått med meg alt og enda mer av alt!
Avslutningskonserten med Jan Erik Vold og  Kåre Virud og til slutt et tilbakeblikk på Cornelis Vreeswijks liv framført av hans sønn Jack Vreeswijk sammen med Hans Erik "Hank" Dyvik Husby og band. Spennende, morsomme og samtidig med seriøse blikk på livets realiteter. En flott og også intim avslutning i Hovigs Hangar som var full av folk.
Som nevnt blei årets festival preget av verdighet, kjærlighet, nærhet og mye fin musikk. Ikke minst fikk det norske bluesmiljøet vist at det rører seg. At det nå ser snakk om at det kanskje ikke blir egen bluespris ved neste Spellemann er helt uforstålig.
Ja, Notodden viser bredden og betydningen av bluesmusikken både musikalsk og menneskelig. Her er det noe for enhver smak. Alt i alt en strålende festival Notodden kan være stolte av!  Notodden Bluesfestival oppfyller sitt eget slagord, "The best of people and blues!". Nå er det bare å glede seg til 25-års jubileet i 2012. Det bør man få med seg.
Vi sees!